Jo renere vannet er, jo mindre lukter det av klor, så enkelt er det. Klorlukten vi tenker på er kloraminer, og klorlukten kommer ikke fra ren klor. Kloraminer består av klor som er bundet til nitrogenet i organisk materialet. Urenhetene – det kan være fra svette, urin, hudrester, hår, håroljer og mye annet – har bundet seg med kloret i vannet og dannet kloraminer.
Partikler filtreres bort
Hvis vannet er rent, er kloren ikke bundet opp, men fri i vannet. Kloret står klar til å ta seg av bakterier og urenheter som tilføres fra de badende. Urenheter som er i partikkelform ned til en gitt størrelse vil badets filteranlegg filtrere bort.
Vi ønsker selvfølgelig så rent vann som mulig i bassenget vi skal bade i. Vi vil ikke ha bakterier eller synlig partikler i badevannet. Dessverre vil alltid noe svette, urinstoffer, hudrester, hudoljer og hår finne veien til bassenget når mange bruker badet.
Felles for alle disse urenhetene er at de inneholder nitrogen. Det er fint at urenhetene inneholder nitrogen, for nitrogen reagerer lett med klor.
Klor dreper bakterier
Kloren reagerer med nitrogenet i urenhetene og dreper bakterier og alger vannet. Det skjer flere ting når kloren tar seg av urenhetene ved hjelp av kjemiske reaksjoner.
Siden urenhetene inneholder nitrogen vil kloren i badevannet reagere med nitrogenet i urenheten og skape kloraminer (eller bundet klor, som man også kaller det). Kloraminene lukter ikke bare vondt, det gir røde øyne og kløe på huden – noen får også irriterte luftveier.
Man kan oppleve at vannet blir grumsete og udelikat – da har det som oftest vært for lite klor i vannet over en periode. Restprodukter i vannet etter klorering er i hovedsak salt og noe kloraminer. Det er mange rensemetoder for å ta seg av restproduktet etter de kjemiske forbindelsene av klor.